Transcript Nå vil jeg fortelle om bror min. Bror min, Jonatan Løvehjerte, er det jeg vil fortelle om.

Nå vil jeg fortelle om bror min. Bror min, Jonatan
Løvehjerte, er det jeg vil fortelle om. Det er nesten som
et eventyr, syns jeg, og litt, litt som en spøkelseshistorie
også, og likevel er det sant alt sammen. Men det vet
nok ingen andre enn jeg og Jonatan. Jonatan het ikke
Løvehjerte til å begynne med. Han het Løve til
etternavn, akkurat som mor og jeg. Jonatan Løve het
han. Jeg heter Karl Løve og mor Sigrid Løve. Far het
Far het Aksel Løve, men han drog fra oss og gikk til sjøs
da jeg bare var to år gammel, og siden har vi ikke hørt fra
ham. Men det jeg nå skal fortelle, det er om hvordan det
gikk til da bror min, Jonatan, ble Jonatan Løvehjerte. Og
om alt det underlige som hendte etterpå. Jonatan visste
at jeg snart kom til å dø. Jeg tror alle visste det uten jeg.
De visste det på skolen også, for jeg lå jo bare hjemme
og hostet og var syk støtt, og det siste halve året hadde
jeg ikke vært på skolen en eneste gang. Alle damene som
mor syr kjoler for visste det også, og det var en av dem
som snakket med mor om det, slik at jeg kom til å høre
det, selv om det ikke var meningen. De trodde at jeg sov.
Men jeg lå bare med øynene igjen. Og det fortsatte jeg
med, for jeg ville ikke vise at jeg hadde hørt det fæle —
at jeg snart skulle dø. Jeg ble lei meg, naturligvis, og så
forferdelig redd, og det ville jeg ikke at mor skulle se.
Men jeg snakket med Jonatan om det da han kom hjem.
«Vet du om at jeg skal dø,» sa jeg og gråt. Jonatan tenkte
seg om en liten stund. Han hadde kanskje ikke lyst til å
svare, men til slutt sa han: «Ja, det vet jeg.» Da gråt jeg
enda mer. «At noe så fælt er lov,» sa jeg, «det skulle ikke
vært lov at noen må dø selv om de ikke er blitt ti år
engang.» «Vet du, Kavring, jeg tror ikke det er så fælt,»
sa Jonatan. «Jeg tror du får det kjempefint.» «
Kjempefint,» sa jeg. «Er det kjempefint å ligge nede i
jorda og være død.» «Tøys,» sa Jonatan, «det er liksom
bare skallet som ligger der. Selv flyr du av gårde til et
helt annet sted.» «Hvor da,» spurte jeg, for jeg kunne
nesten ikke tro på ham. «Til Nangijala,» sa han. Til
Nangijala — det slengte han bare fra seg som det var
noe alle visste. Men jeg hadde aldri hørt om det før.
«Nangijala,» sa jeg, «hvor ligger det?» Da sa Jonatan at
han visste det ikke så nøye. Men det var et sted på den
andre siden av stjernene. Og han begynte å fortelle om
Nangijala så jeg nesten fikk lyst til å fly dit med det
samme. «Der er det ennå leirbålenes og eventyrenes
tid,» sa han, «og det kommer du til å like.» Det var fra
Nangijala alle eventyr kom, sa han, for det var akkurat
der alt slikt hendte, og den som kom dit fikk være med
på spennende ting fra morgen til kveld og om nettene
også, sa Jonatan. «Jaha, du Kavring,» sa han. «Det blir
noe annet enn å ligge her og hoste og være syk og aldri
kunne leke.» Jonatan kalte meg for Kavring. Det hadde
han gjort helt fra jeg var liten, og en gang da jeg spurte
hvorfor, sa han at det var fordi han var så glad i
kavringer, særlig sånne kavringer som jeg. Ja, han var
glad i meg, Jonatan, og det var rart. For jeg hadde aldri
vært annet enn en nokså stygg og ganske dum og redd
fyr med skjeve bein og allting. Jeg spurte Jonatan om
åssen det kunne ha seg at han var glad i en stygg og
dum fyr som meg med skjeve bein og allting, og da sa
han: «Hadde du ikke vært sånn hyggelig og stygg liten
bleikfis med skjeve bein, så var du jo ikke min Kavring,
den som jeg er glad i.» Men den der kvelden, da jeg var
redd for å dø, sa han at bare jeg kom til Nangijala, ville
jeg bli frisk med det samme og sterk og vakker og pen
til og med. «Like pen som deg,» spurte jeg. «Penere,» sa
Jonatan. Men det måtte han bare ikke prøve å få innbilt
meg. For noe så pent som Jonatan har jeg aldri sett og
ikke kommer jeg til å se det heller. En gang sa en av de
der damene som mor syr for: «Kjære fru Løve, De har en
sønn som ser ut som en eventyrprins.» Og da mente
hun ikke meg, det er sikkert! Jonatan så virkelig ut som
en eventyrprins, det gjorde han. Håret glinset akkurat
som gull, og han hadde mørkeblå, pene øyne som det
ordentlig lyste fra, og han var bestemann i klassen, og
alle ungene på gårdsplassen hang etter ham hvor han
gikk og ville være sammen med ham, og han fant på så
mye moro for dem og trakk dem med på alt mulig
spennende, og jeg kunne aldri være med, for jeg lå jo
bare i den gamle sofabenken min på kjøkkenet, dag ut og
dag inn.
Men Jonatan fortalte om alt sammen når han kom hjem,
om alt han holdt på med og alt han hadde sett og hørt
og lest. Han kunne sitte aldri så lenge på sengebenkkanten hos meg og fortelle. Jonatan sov også på
kjøkkenet, i en seng han måtte hente ut fra kottet om
kveldene. Og når han hadde lagt seg, fortsatte han å
fortelle eventyr og historier for meg, helt til mor ropte
inne fra stuerommet:
«Nei, nå må dere være stille! Kallemann må sove.» Men
det er vanskelig å sove for den som hoster og hoster.
Noen ganger stod Jonatan opp midt på natten og kokte
honningvann til meg for å mildne hosten, ja, han var
snill, Jonatan. Den der kvelden, da jeg var så redd for å
dø, satt han hos meg i flere timer, og vi snakket om
Nangijala, men ganske lavt, for at mor ikke skulle høre
det. Hun satt og sydde som hun pleide,